Sira

Langt ute i ville sjøen der kulingen står fra vest

i stadig drivende væte

i stadig syngende blæst

i stadig hivende skavler som slår mot en værbitt strand

ligger en ø som kalles for Siraland

Heier og knauser og åser og viker og eng og myr

ligger der under vingen som stråler fra Utsiras fyr

som feier i blanke vifter

ustanselig, ingenstedshen

fra solen går ned i havet og til den står opp igjen

Gammel og grå er Sira

og jorden er skrinn og hard

og steinene var blåst skeive på Utsira kirkegard

Der står det med svære bokstaver

årstall, dato og navn på loser som

ligger til ankers her i den siste havn.

De levde og døde på Sira

fra gammelt av far og sønn

og krysset i livets farvann på eiling og skipperskjønn

Ringe var lønnen for strevet som tok deres manndomskraft

på denne prikken i havet

på jordens uhyre draft.

De ligger hos hver sin kone hvis livsdag var grå av plikt

hvis ansikt var furet av blesten

hvis fingre var krøkt av gikt

som slet sine tungee tresko på Siras kantede stein

og vrengte en stakk over hodet når vinden stod inn med regn.

Som sådde og satte poteter i Siras torvbrune muld

som karret og spant og strikket og vevet sin egen ull

som hadde et tylft med unger som trengte til klær og stell

og levet av graut og flattbrød og vindtørket kjøtt og makrell.

Og sønnene for på sjøen på Nordsjø og langveisfart

og kom tilbake med dollars og klokke og koffert og bart

skjønt nogen blev i Amerika,

og andre kom kanskje bort

men resten loset og fisket som far deres hadde gjort

Så satte de hummerteiner og foret en kollet ku og slaktet en gris til julen

og levet som sirabu.

Og loset de enn en engelskmann

så fikk de litt rom og tobakk

og stundom blev det Genever og stundom en slant tobakk

Og stundom måtte de sulte

når sjøen var alffor stygg

og båt og redskap tok skade

for havnen var lite trygg

Og stundom våget de livet og berget mannskap og vrak

Det var som det skulle være

for slikt er Vårherres sak

Slik var det i gamle tider

som nå er delvis forbi

for Sira har molo og radio og posthus og bakeri

Men vinden synger om nåvene og presser på vindu og dør

og skavlene jager på fjorden slik som de gjorde før

Sira er barn av sjøen

og sjøen er rik og stor

allikevel er den gjerrig og svært ubehagelig mor

Det hender den får et lune og viser seg blid og snild

og slenger iland millioner

blinkende levende sild

Men nå er det lenge siden nogen landnot blev stengt.

Og nøtene råtner på loftet så lenge som de har hengt

Stundom gir fisket penger

og stundom gir det forlis

Hvis noget skal tas fra havet

så er det en blodig pris

Men leden fører om Sira

det store befarne strøk der skipene glir over havet med lange haler av råk

Det siste de ser av Norge er ringen av lys som flyr feiende fram

gjennom skodden fra Utsiras tvillingfyr.

Når Nordsjøen er vel overstått og reisen er nesten endt

når farene nesten er over og ingenting enda er hendt

når livet og hyren er reddet

og skuten med skrog og last-

og første kjennong av Norge er Utsira radiomast

Så bøyer de av ved Sira

mot øst og mot syd og nord

og nogen signaliserer og ber om å få los ombord

Så springer losen til kutteren så ånden står hvit og varm

med frakk og lue i høyre

og kikkert i venstre arm

Og flyene runder Sira

i sol og skodde og regn

både med norske og tyske og engelske merker og tegn

Og radioen forteller om farer på mange sprog,

mens sjøen tar nornete miner rett inn på Sørevåg.

Det er jo krig uti verden

det kan en jo høre og se. Men folk som lever på Sira

tenkte seg ikke med.

Her er det en gjerrig og hårdfør

men fredelig liten idyll

Og at det er krig på havet

er ikke Utsiras skyld

Så vakkert det er her ute

-så åpent og fritt overalt!

Fjellet er glatt og gresset er stritt og salt

Og dersom det ikke blåser, er luften så mild og bløt

Dessuten bor jeg hos Tilla

og hun er utrolig søt

Så er her så mange fugler

gjerdesmutt, stær og trost.

Sauene rusler her ute

for her er det aldri frost

Og bikkjer med sølvgrå snuter

som aldri biter og gjør

ligger med tjukke katter og sover i hver sin dør

Og jeg har gått over øien i syngende nordensno

mens sjøen hamret mot knausene i skiftende fjøre og flo

fra østsidens radioanlegg

til fyret som ligger i vest

og hilst på hver eneste unge og sett på hver eneste hest.

Og jeg har trasket fra Sørevåg til bukta som kommer fra nord

og sett på gamle steinfjes og oldtidens hustuftspor

og trærne som engang er plantet

men ikke ser ut til å gro

Det er så vakkert her ute

det er ikke til å tro

Norge har mange ansikt og stadig skiftende form

og landets ytterste forpost som ligger i hav og storm er nok en egen kommune

men ligner en liten stat

på fire hundre sjele og 6 kilometer kvadrat